Ehm. Joda.

Mye har hendt siden sist jeg blogget. Har egentlig ikke satt av tid til blogging, lever heller livet enn å skrive om det hele tiden, men men.

Nå er jeg startet som Lærling i Wig Wam Barnehage, loveit! også går tiden min til å henge med awesome venner <3

OGSÅ,  har jeg endelig fått bil lappen, finally sier jeg bare, haha.

 

Dette var da en kort kort versjon av det som har foregått og foregår.

 

Mer kommer sikkert hvis jeg gidder og har tiden til det.

Baaaaai ~

 




Sorry.

Har ikke hatt tid til så mye blogging! Jeg har heller nytt ferien mest mulig!

 

Skal blogge mer når jeg kommer hjem og da blir det bilder fra diverse steder jeg har vært!

 

 

- Sookie ~

Novelle skrevet av Ingrid L. Stenseth. '' Kjære Amanda''

Venninnen min har skrevet mye bra det siste, og nå hadde hun fått skrevet nok til dette!

Jeg satt med tårer i øynene og hjertet banket i spenning.

For min del vil jeg gjerne lese mer slikt! Det er gripende. Kan ikke vente til Ingrid får skrevet mer slikt.


 

Kjære Amanda. 

 

Mamma og pappa krangler igjen. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre lenger. Først krangler de, og etterpå er det jeg som må gjennomgå. Hva vil de at jeg skal gjøre? Rømme hjemmefra? Jeg er så lei, så redd for at de plutselig bestemmer seg for å skille seg og jeg må være med mamma til en vilt fremmed by, når det for det første er pappa som er den som er snill og forståelsesfull, og fordi jeg vet at han kommer til å beholde huset. Jeg er uansett femten nå. De kan ikke bestemme det uten at jeg kan få en stemme i saken. Det er tross alt meg det gjelder om de skal skille seg.Jeg savner deg så fælt, Amanda. Jeg tenker på deg hver dag, og i går kveld tente jeg hjertelyset på graven din. Det hjertelyset, husker du, da vi var på ferie i Oslo sammen med tante Anna, og vi var på den messa? Selv om du har vært borte i et halvt år allerede er det fortsatt rart at du ikke er her hos oss.Mamma og pappa er ikke så veldig forståelsesfulle i denne tiden. De begynte å krangle i går ved frokostbordet, og da jeg sa jeg var ferdig og begynte å ordne med oppvasken, slengte mamma fatet ned i gulvet så det knuste, og pappa ble sittende og se ned i bakken. Han sa ingenting til meg. Jeg orket ikke stillheten mer, så jeg slapp alt jeg hadde i hendene og løp opp på rommet. Da jeg løp forbi baderomsdøra, slengte mamma døren opp så den gikk rett i ansiktet på meg. Hun fortsatte likevel uten å i det minste se på meg. Sikkert ned i kjelleren for å drikke, for det ble nemlig ingen flere måltider i går. Ting er så vanskelig. Jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde deg å rømme til.

 

 Hilsen Klara.

 

 

Jeg la fra meg dagboka med tårer i øynene og reiste meg fra senga før jeg tok på klærne som jeg hadde slengt over den hvite stolen som stod ved senga mi. Jeg ble vel nødt til å gå ned. Magen murret av sult etter den kjipe frokosten fra i går, jeg hadde verken vært nede siden da, og aller minst spist.Da jeg kom ned trappa var alt stille, og det var ingen å se noen sted. Mamma lå sikkert i senga, og pappa lå nok på sofaen i kjelleren, eller omvendt. Mamma drakk mest. Etterpå pleide hun å slå meg. Da pleide pappa å holde meg inntil seg og si at alt ble okei igjen. Han torde ikke å gjøre noe, og aller minst forlate mamma. Hun kunne være i posisjon til å drepe for alt vi visste.Jeg bannet over at jeg ikke hadde søsken før jeg gikk inn på kjøkkenet og smurte meg en brødskive med brunost som jeg helte i meg imens jeg dro på meg jakken min og gikk ut i snøen, før jeg videre trasket mot kirkegården med en liten pose med noen ting jeg skulle sette på graven til Amanda. Det var ikke så langt å gå, gravplassen lå like borti gata vår. Jeg gikk langs benkene der gamle mennesker pleide å sitte om sommeren og se på gravene til sine kjære som var gått bort sikkert år før jeg satt her og sørget. Tanken gjorde meg så trist. Jeg kom aldri til å finne en som hadde meg kjær. Det pleide mamma å si når hun var full. Jeg gikk langs gravrekken til jeg fant nummer 26, Amanda Torsteinsens grav. Hun hadde vært så heldig i sitt korte liv. Foreldre som elsket hverandre uten forbehold, og tre søsken. I tillegg hadde de hatt en hestegård. De orket ikke hestene lenger etter at hun forlot, så de gav seg og kjøpte et lite hus borti gata vår, så de var nærmere sin kjære Amanda. Storebroren hennes pleide å være her da jeg kom for å ordne. Han hadde vært her i går da jeg tente lys på graven hennes. Jeg hadde ikke fortalt noen, og aller minst ham om hva som foregikk hjemme, og i går var ikke et unntak. Vi ordnet bare hver våre ting og ble stående en stund sammen og tenke før jeg brast ut i gråt og han la armene rundt meg for å trøste, sånn som han pleide.Jeg hadde vært forelsket i ham for lenge siden. Og jeg mener, han var utrolig kjekk og hyggelig og høflig, men jeg kunne ikke være kjæreste og lykkelig sammen med min beste venninnes storebror, og aller minst når hun hadde vært død i bare et halvt år. Det funket bare ikke.

 

 

 

Kjære Amanda.

 

Jeg har bestemt meg for å rømme hjemmefra. Jeg drar ikke langt, for jeg må besøke deg hver dag. Sikkert et stykke ut i skogen. Det er snart jul igjen, i jula er det ekstra mye samvær med mamma og pappa, og det orker jeg ikke etter helvetet som har utspilt seg i det siste. Julaften er i neste uke. Jeg lover, du skal få noe du ønsket deg. Jeg har lite penger, men jeg skal se hva jeg kan gjøre.Jeg husker i alle fall de moralske ønskene dine. Vi skulle være bestevenninner for alltid, sa du. Vi skal alltid være det, det skal aldri i livet forandre seg selv om du er borte. Du er ikke helt borte ennå, ikke for meg.Mamma var i altfor godt humør da jeg kom hjem fra kirkegården i dag, så jeg ble sittende oppe på rommet på senga mi med angst. Pappa hadde banket på og bedt om å få komme inn for å snakke med meg, men jeg hadde lukket ørene og dratt kommoden foran døren. Ikke faen. Her har de gått og behandlet meg som dritt i flere uker, og så forventer pappa at jeg skal kaste meg lykkelig i armene hans og at jeg skal ramse opp alle problemene mine. Det som er det største problemet for oss alle i fellesskap er at jeg ikke stoler på noen av dem lenger. Jeg tror pappa ropte at de skal slutte å krangle da han stod utenfor døra mi, men jeg hørte ikke så godt igjennom musikken jeg satte på høyttalerne på høyeste nivå. Jeg tror ikke på at de noensinne vil gi seg med kranglingen.I kveld pakker jeg sekken og rømmer. Jeg vet det er utrolig mørkt om natten og at det ikke er lys der ute i skogen, men jeg gjør det for meg selv. Og for deg. Og for mamma og pappa. Litt bekymring er sunt. (Hvis de i det hele tatt bryr seg.)

 

 Hilsen Klara.

 

 

Jeg lukket boka for andre gang i dag. Jeg hadde tre dagbøker skrevet ut av brev til Amanda, selv om hun ikke kunne svare på dem. Noen ganger leser jeg dem opp for henne. Da pleier jeg å bli skikkelig trist, for jeg vet at hun aldri kan svare meg. Alle problemene jeg bar på, de var vanskelige. Den store sekken jeg hadde hentet på loftet var ferdigpakket. Jeg ventet bare til klokka ble litt mer. Da ville mamma og pappa gå og legge seg, og da skulle jeg gå ned og snike meg ut. Jeg ville gå glipp av jula i år om mamma ikke fant meg og banket meg til døde før. Da klokka ble elleve ble det slutt på lyder nede, og jeg løp det stilleste jeg kunne ned trappa, kikket fort inn i stua og kjøkkenet og dro på meg ytterklærne før jeg slengte sekken på ryggen og løp ut i kulda imens jeg knuget dagboka inntil meg. Jeg løp helt til jeg kom til kirkegården. Flere lys var tent på flere graver, og jeg møtte folk da jeg gikk bortover mot graven til Amanda. Jeg satte meg ned der. Snøen begynte sakte å dale da jeg tok frem boka og begynte å lese høyt det siste brevet til henne. Da jeg var ferdig, hørte jeg subbing i snøen bak meg. Da hadde det begynt å snø for alvor. Jeg tenkte på sekken jeg hadde slengt innunder en gran der jeg og Amanda hadde sittet og lekt da vi var småbarn. Om den som stod bak meg hadde sett sekken og lurte på hva jeg skulle. Like etter satte noen seg ned ved siden av meg på den snødekte bakken. Mennesket dro av seg votten og tørket vekk en tåre som gled nedover det røde kinnet mitt. Det var Kristian, storebroren til Amanda. Jeg snudde meg og så på ham. Han smilte trist til meg før han klemte meg hardt inntil seg. -Har du det vanskelig, Klara? spurte han.Det var ingen noensinne som hadde stilt meg det spørsmålet. Jeg begynte å hikste ned i skulderen hans. Han strøk meg trøstende over ryggen. -Jeg ante ikke at du slet sånn. Men du bør ikke rømme fra foreldrene dine, for de vil det beste for deg.-Ikke vær en sånn positiv en du også, ropte jeg og rev meg ut av armene hans før jeg dro frem sekken fra under grana. -Du aner ikke hvor mye jeg har slitt og strevd det siste halve året! Først mistet jeg bestevenninnen min, den eneste som noensinne har brydd seg om meg, og så begynner mamma å utøve vold! Ikke faen om jeg blir igjen her hos dem. Nå skal jeg bo ute i skogen til over jula, så får de bare ha det så bra. Jeg dro lua over ørene og strente rasende mot enden av gravrekka uten å se meg tilbake, uten engang å se på graven til Amanda. 

 

 

 

Kjære Amanda.

 

Det er så kaldt og mørkt, og fingrene mine er så frosne at jeg nesten ikke klarer å skrive. Jeg kranglet med broren din isted. Vi er nesten som mamma og pappa, utenom all volden. Jeg lurer forresten på om de leter etter meg, men jeg tviler. Tenk at jeg faktisk tenkte tanken. Jeg vet at Kristian mente det godt uansett, men jeg orker ikke positive synsvinkler på livet mitt når alt er så vanskelig og ingen forstår. Da kan det sikkert heller hende at jeg dør, og da vet jeg at vi likevel kan være sammen for alltid.Jeg vet ikke hva mer jeg kan skrive. Det begynner å bli så kaldt, og jeg tror jeg hører lyder. Vinterstormen er kommet over skogen, og nå når jeg skriver holder boka på å fly ut av hendene mine. Kanskje jeg bør sette opp teltet snart. 

 

Hilsen Klara.

 

 

Jeg reiste meg og la boka så forsiktig jeg kunne ned i sekken. Så begynte jeg å dra teltet ut av teltposen. Jeg vet at man ikke bør telte i skogen alene, og aller minst rett før jul under en snøstorm, og at jeg heller burde ha bygd en hytte, men det var uansett for sent, så jeg trakk på skuldrene og fortsatte teltoppsettingen.Jeg måtte gjenta prosessen fem ganger før teltet var sånn noenlunde satt opp sånn som det skulle. Den iskalde vinden pisket det lange, kullsvarte håret mitt inn i ansiktet mitt, og fingrene var så kalde at det var vanskelig å bøye dem. Jeg var en rømling i ferd med  å fryse i hjel, med voldelige foreldre og en bestevenninne som var død. Livet var ikke akkurat en dans på roser, og om jeg ikke overlevde dette, gav jeg blaffen. Hva kunne forbedre seg uansett?Jeg dyttet inn sekken og krøp etter inn i teltet før jeg dro opp en oljelampe jeg hadde hentet i kjelleren etter oldeforeldrene mine. Utrolig nok hadde jeg vært så heldig å få mormor til å lære meg hvordan man brukte den. Det ble lyst inne i teltet, og jeg lukket teltåpningen og la meg inni soveposen før jeg dro frem dagbøkene og leste de første innleggene fra bare noen dager etter at Amanda dro fra meg. Jeg hadde gjort det for å bearbeide litt av sorgen, selv om pappa var der for meg hele tiden. Like etter begynte han og mamma å krangle, og etter det hadde det vært dårlig omsorg. Derfor satt jeg i skogen og gråt over Amanda akkurat i dette øyeblikk. Gråten min ble fort til en iskald klump i magen da jeg hørte at noen gikk på utsiden av teltet. Like etter skrapet noen på teltdøren. -Klara? spurte noen med en stemme fylt av bekymring.-Kristian, pustet jeg ut og kastet meg frem for å åpne teltet for ham. Like etter satt vi begge der inne og så forlegne ned i bakken. Til slutt så han opp på meg. -Jeg tror jeg innså at du hadde rett, derfor er jeg her akkurat nå. -Endelig noen som tror meg, mumlet jeg og lente meg snufsende mot ham. Han la en trøstende arm rundt meg. -Jeg forstår at du rømmer, men er det ikke bedre å søke ly hos oss til foreldrene dine blir bekymret?-Nei, for det er det første stedet de vil gå. Her vil de aldri finne på å lete. Jeg kjente kulden komme tilbake til kroppen, og jeg satt og hakket tenner. Vintrene hadde aldri vært så kalde som denne var. Og med tanke på stormen som bet i teltet og i trærne rundt meg ble det heller ikke bedre. -Du er helt blå på leppene, sa Kristian lavt før han bøyde seg frem og kysset dem forsiktig. Det var da leppene våre møttes at varmen kom helt tilbake til kroppen min. Hva tenkte jeg på? Jeg kom aldri til å fryse i hjel her ute om jeg hadde Kristian. -Takk, hvisket jeg.-Takk for hva? spurte han og smilte. -For at du tror meg og for at du er her sammen med meg. En tåre dryppet fra øyenvippene mine. Han smilte og klemte meg. -Selvfølgelig er jeg her for deg. Det virker veldig naturlig. Jeg hutret igjen. -Jeg må vise deg noe, sa jeg og dro frem den aller første dagboka og leste høyt det første innlegget for ham, bare dager etter at søsteren hans hadde gått bort. Tårene dukket opp i øynene hans. -Du har vel også skrevet begravelsestalen hennes der?Jeg nikket. -Jeg savner henne så grusomt, hulket jeg. Han la armene rundt meg igjen, og vi ble sittende og gråte inni teltet sammen.

 

 

 

Kjære Amanda.

 

Jeg må nesten le, for dette er sinnsykt ironisk. Husker du den gangen vi var ute sammen med Kristian, og jeg hvisket til deg at jeg var forelsket i ham? Det var da du sa at jeg aldri måtte bli kjæreste med ham, for han var en umotbydelig dust. Men nå er vi kjærester. Jeg har fått knyttet bedre bånd til dere begge i løpet av livet mitt.Han gikk for en halvtimes tid siden, og nå er jeg helt alene. Vinden har stoppet, men snøen laver ned, teltåpningen er helt dekket av snø. Og det er så kaldt selv om jeg ligger i soveposen, og jeg har to ullgensere, to jakker og en vanlig, tykk hettegenser på meg. Jeg fryser så fælt, og jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre. En del av meg har lyst til å dra til Kristian, en annen del vil hjem til sengen min, og den siste har lyst til å dø. Men for det første er det så mørkt ute, og jeg finner ikke veien ut herfra uten lys. Oljelampa holder heller ikke lenger enn til halvveien. Jeg orker ikke mer. Nå vil jeg bare bort herfra. Rømme til et bedre sted. Alene eller sammen med noen, jeg er ikke redd. Kanskje litt redd for å dø. Hva om jeg fryser i hjel og Kristian kommer og finner meg i morgen tidlig? Han vil bli helt ute av seg. Jeg håper jeg i alle fall får graven min ved siden av din, da.Jeg gjorde en feilberegning. Det er julaften i overmorgen, på mandag. Greit nok at det er neste uke, men jeg trodde det var lenger til. Nå er jeg nødt til å legge meg før jeg omkommer i kulda. God natt, Amanda. 

 

 Hilsen Klara.

 

 

 Været neste morgen var akseptabelt. Jeg våknet da det fortsatt var mørkt, og ble sittende og lese i en bok jeg har tatt med meg med oljelampen brennende litt unna. Det var ikke like kaldt nå, på lille julaften, som det hadde vært i går kveld. Jeg lurte på om Kristian tenkte seg hit i dag. Tankene vandret videre til Kristian og kysset i går. Tenk at vi kysset, etter at jeg hadde vært forelsket i ham så lenge. Jeg la fra meg boka jeg leste i og tok frem matpakken fra sekken før jeg tok av meg en av jakkene. Jeg frøs ikke lenger. Jeg hadde mistet kontroll over tiden ettersom klokka mi typisk nok hadde stoppet i løpet av natten, og fordi mamma hadde slengt telefonen min i baderomsgulvet da hun fikk et raserianfall for noen uker siden, så hadde jeg ingen digital heller. Jeg lurte på om jeg skulle gå og besøke Amanda, men jeg ombestemte meg like etter. Hva om foreldrene mine var der? Jeg kunne ikke ta sjansen på det. Jeg torde rett og slett ikke, ellers var det rett tilbake til helvete. Jeg fikk tårer i øynene igjen. Jeg fikk ikke engang besøke min beste venninnes grav uten at foreldrene mine skulle ødelegge for meg og det som skulle være resten av livet mitt. Kanskje jeg burde rømme lenger av gårde når jeg ikke kunne det. Grunnen til at jeg ikke dro lenger, var fordi jeg ville besøke Amanda hver dag. Nå gav det ingen mening, jeg kunne like gjerne dra videre, hvis jeg hadde orket. Dessuten kunne jeg ikke si ifra til Kristian heller, for han måtte vite det om jeg reiste videre. Livet mitt hadde bare forverret seg etter at jeg rømte hjemmefra, men jeg hadde ikke det snev av dårlig samvittighet ovenfor mamma og pappa. Det var det siste jeg noensinne ville tenkt på.Jeg hørte med ett subbing igjennom snøen på utsiden av teltet igjen. Lyset hadde begynt å bre seg rundt teltet mitt, og jeg slukket oljelampa før Kristian børstet vekk snøen som dekket teltåpningen og kravlet inn til meg. -Du lever, sa han med et sjokkert uttrykk før han smilte ertende. -Jeg skjønte nok du ville overleve, sa han og bøyde seg frem for å kysse meg. Jeg kjente varmen bre seg igjennom kroppen igjen, og jeg ble rød i kinnene. -Hvordan har du det? spurte Kristian og slo seg ned ved siden av meg.-Jeg overlever, fleipet jeg før jeg alvorlig la ut tankene om at jeg ikke kunne dra til kirkegården fordi noen der ville kjenne meg igjen. Kristian ble også alvorlig. -Faren din ringte foreldrene mine i går kveld og lurte på hvor du var.-Han kan bare ha det så godt, mumlet jeg surt. -Han bryr seg egentlig ikke uansett om det ser sånn ut. Kristian så ut til at han skulle protestere, men han bet deg i seg, viss om at jeg kom til å bli rasende om han ble fornuftig igjen. Vi kjente hverandre godt nok til at han visste at jeg hatet når folk var fornuftig om noe de ikke visste filla om. Han bøyde seg heller frem og kysset meg før han begynte å lese de første brevene mine til Amanda imens jeg satte meg til rette for å skrive et nytt et.

 

 

Kjære Amanda.

 

Hadde du levd nå, hadde du drept meg. Kristian sitter her sammen med meg i teltet. Klokka er rundt tolv om formiddagen, og han forteller at pappa har ringt rundt for å lete etter meg. Akkurat nå sitter han og leser igjennom de første brevene jeg skrev til deg. Tårene renner nedover kinnene hans, og jeg selv er gråtkvalt. Jeg tør ikke si noe i frykt for å begynne å gråte igjen. Nå begynner det å bli kaldt igjen, og vi begge fryser. Dette begynner å gå på helsa løs. Om jeg overlever dette skal jeg angi meg selv til barnehjemmet. Jeg orker ikke at de skal få meg tilbake, mamma og pappa. Jeg lover, jeg skal leve for deg og det du ønsket, at jeg skulle få leve videre. Jeg husker du skrev det i brevet du hadde skrevet med det siste du hadde før kreften tok deg med bort fra oss alle. Og det andre ønsket, at jeg ikke måtte være sint på deg fordi du forlot meg, og at vi måtte være bestevenninner for alltid. Jeg lovet, det løftet er mitt livsmål. Jeg leste også opp brevet ditt i begravelsen din. Det er det tristeste jeg noensinne har gjort, men alle støttet meg så godt de kunne etterpå. Visste du forresten at du var min eneste venn inntil Kristian kom? Greit nok, jeg har hengt sammen med en jentegjeng på skolen etter at de trøstet meg, men det føles ut som om de går bak ryggen på meg hele tiden. Jeg orker bare ikke det. Dessuten vet jeg at gjenglederen hadde et godt øye til Kristian. Når vi begynner på skolen igjen i januar, er jeg alene for alltid, for da begynner jo Kristian på en annen skole. Jeg håper jeg kan bli med ham. Jeg vil være med ham når jeg ikke lenger har deg å ty til. Det tok sin tid, men jeg kan innse at du ikke er mer, du er allerede begynt å bli jord. Jeg husker blomsterkransen jeg hadde flettet og lagt om den blonde lokker-parykken som jeg husker du sa du ville begraves i. Det var den du likte aller best. Jeg husker vi diskuterte det. Jeg husker også at jeg ville barbere av meg alt håret, men du nektet meg, du ville ikke at jeg skulle være skallet nå som du også hadde mistet alt håret. En av oss skulle i alle fall ha langt hår.Du var vakker med eller uten, det vil jeg at du skal vite. Jeg er fortsatt glad i deg uansett hva som skjer.

 

Hilsen Klara.

 

 

Dagen gikk mot kveld. Kristian hadde vært sammen med meg hele dagen. Han fortalte at han ville heller tilbringe lille julaften sammen med meg siden jeg ikke fikk feiret jul sammen med hans familie i frykt for at jeg skulle bli oppdaget. Ingen av oss ville det, så vi var sammen denne dagen, bare vi to. Det føltes i alle fall bedre enn å være alene. Han selv hadde sagt til foreldrene at han skulle til kompisen, og så hadde han tatt skiene på beina og sust nedover til kirkegården, forbi og inn i skogen der jeg satt alene i teltet med frosten, frykten og sorgen. Han gjorde et enklere å leve under alt dette. Da klokka ble over elleve, ringte ham foreldrene og spurte om han kunen sove over hos kameraten. Moren sa nei, og han sa at det var greit, han skulle komme hjem om et øyeblikk. I stedet ble han sittende sammen med meg i teltet til klokka var over midnatt. Vi sovnet av i ett-tiden, og da jeg våknet i firetiden på julemorgenen sov Kristian så tungt, jeg klarte ikke å vekke ham. Jeg ville ha ham med til kirkegården, men jeg lot ham sove og tok oljelampa og gaven til Amanda og løp igjennom den mørke skogen til den gatelystopplyste kirkegården, der flere hundre lys var plantet på andres graver. Jeg fant frem til Amandas og satte meg på kne før jeg la fra meg oljelampa så den lyste opp gravstøtten. "Her hviler Amanda Torsteinsen, elsket av alle. 28. Juli 1997-29. Juli 2011."Jeg husket da jeg så gravstøtten for første gang. Dagen etter bursdagen hennes. Hun rakk akkurat å bli fjorten år gammel. En trøst var jo det, hun var glad etter alle gavene hun hadde fått, og de fineste ble begravd sammen med henne. Jeg hadde gitt henne gamle ting som vi hadde elsket da vi var små. Og så gav jeg henne et hjertesmykke med bilde av oss inni. Hun ble begravet i det.Jeg plantet julegaven min rett foran gravstøtten hennes, en rød rose og et kort som jeg la forsvarlig under en hjerteformet stein. Jeg hadde ikke skrevet annet enn "God jul, verdens beste Amanda. Jeg håper du har det bedre. Hilsen Klara." Jeg hadde ikke maktet å skrive mer.Kulden bet i kroppen min igjen før jeg tok opp oljelampa og løp inn i den svarte julemorgenskogen. Kristian lå i samme stilling som da jeg dro, da jeg kom inn og krøp meg inntil ham og sovnet i armene hans.

 

 

24. Desember 2011.

 

I natt ble et søkingteam sendt rundt Lavdalsbukta område på leting etter to forsvunne ungdommer. Da de kom inn i svartskogen fant de et telt med en utbrent oljelampe og begge ungdommene frosset ihjel. Det er antatt at gutten (15) har vært død siden to-tiden i natt, og jenta (14) frøs antakeligvis ihjel bare få timer før vi fant dem. Mer om saken kommer i løpet av uka.

1 år siden..

1 år sia allerede.. d e så ufattelig. æ vil aldri glemme panikken æ fikk da du sendte mld te mæ om at du va på Utøya under alt detta oppstyre.. æ ville ikke tru på d da.. og æ vil ikke tru d nu.. æ vil bare gi dæ en lang og varm klæm ♥ og si at du e dn beste av di beste ♥ Savne e ubeskriveli stort.. æ savne at du pleide å gi mæ råd.. vitse me alt æ sa og la plana om ting vi skulle jøre detta året! Det skulle bli d beste året i mitt liv.. mn sånn ble d ikke.. æ døde litt innvendig denna dagen. Bare ved tanke på at æ skulle få gå på skola di utn dæ, va ille nok.. men æ klarte d likavæl. Før æ visste at du va lammi mæ uansett, du så mæ fra oven. Æ lika værtfall tanken på at du jore d ♥

 










Love you loads Bestfriend, always.

- Nebbdyre ditt, Solveig ♥

 

- Sookie ~

FERIE €

Ja, jeg har da dratt på ferie nå!
Glemte å si ifra faktisk. Dro til Saltstraumen ( verdens herligste sted) på Torsdagen og var der til søndag og nå er vi på Reipå!
Været kunne vært bedre da, men det har vært opphold og ganske varm temperatur! men akkurat idag regner det, utrulig men sant. Trist.

 Kommer forhåpentligvis flere bilder og slikt hvis jeg da får nett i løpet av mine videre tur over alt!

Bading på gang!

 

 

<3

 

 

 

Måsejakt!

 

Det var noen bilder fra Saltstraumen! Bilder fra Alle stedene kommer etterhvert som alle dagene er gått siden jeg tar bilder ca hver dag.


- Stay Tuned!

- Sookie ~ 

Gårdagen.

I går var vi oppe på skytebanen på skytetrening, men det var egentlig bare tull, for vi skulle ha en overraskelses fest for Erlend! 

Siden han på bare knappe 2 år og er i klasse Eldre Rekrutt, så klarte han å bli NN Mester i Feltskyting! Gratulerer 

 


 

Mens han var å skøt, var vi andre bare å ventet på han, og det endte med sånn rundt 450 bilder av tull, men moro var det!

 

 

 

 

 

 

 

Intervju med Andøyposten!

 

Wiii : 3

 

Det ble krangel om hvem som skulle kidnappe kameraet mitt, haha. Er jo gøy at ikke bare jeg liker å ta bilder!

 

- Driver du med skyting?

 

Loff over og UT!

- Sookie~

Handymanny elns.

Hahah, jeddaaa lenge siden sist BLOGGÆN.

Nå har jeg offisielt flyttet hjem igjen til Andøya mi <3

Men samtidig savner jeg Stokmarknes, weird right? Men det er mest folkene jeg savner.

Jeg har ikke så mye blogglyst for jeg kommer aldri på noe å skrive.. og når jeg tenker at dette kan jeg blogge om, så glemmer jeg det av, haha.

Gårdagen gikk til å komme seg hjem, pakke ut, dusje og dra ut sammens med Ann-Therese!

 

Hun ble utålmodig og kom oppover til meg akkurat da jeg var ferdig med å dusje. Hårfin right?

 

Litt senere kjedet vi oss sånn at jeg ville henge opp gardinstengene hennes!
Handymanny! heahe

 

Kommer ikke på noe mer å si nå! Skal brenne noen CD'er og kanskje dra ut en tur.

 

Loff over og UT

 

- Sookie ~ 

Soon Summer!

 

Endelig snaaaart Sommerferie! IKKE NOE MER SKOLE PÅ MEG NEI. Lærlingtid Here I Come!

Dette blir et veldig kort innlegg..

 

 

 

 

 

 

Vi er søte unger <3

 

- Gleder du deg til Sommerferien?

 

Loff over og UT!

- Sookie ~ 

 

There goes my Hero ~

Jeg fant min gamle tegnebok i skuffen bare for noen timer siden, så jeg ble sittende å bla gjennom alle tegninger som jeg har tegnet. Jeg er ikke noe særlig flink, men de var ikke så altfor værst til å være meg.

 

Og det er ikke så mange tegninger, men det var en del. Og jeg tegnet ikke så ofte heller, jeg tegnet bare når jeg var i et spesielt humør, og det trengte ikke bare å være sur og deppa humør altså. 

Det fantes tegninger helt fra 2008. Noen fra 2009 og 2010. Men jeg tror ikke noe fra 2011. Så idag, tegnet jeg 2 stk bare for morro skyld.

 

Og når jeg tegner, eller noen vil kanskje mest se på det som farging og tekst, men sånn får det da bare bli.

 

Webcam in my <3

Det skal være farger i bakgrunnen, men dårlig kvalitet you know.

Dette skal alltid være i boken min sammen med alt det andre.

<3

 

- Liker dere å tegne?

 

Loff over og UT!

 

- Sookie~ 

Russenaaavn

Som noen av dere lurte på.. Hva ble mitt Russenavn?

Jeg trodde jeg hadde nevnt det, men kanskje ikke likevel, haha.

 

Klarer dere å se hva som står? :3

- Sookie ~

RUSS.

Bare noen bilder fra diverse Russefester og Dåpen.. ble ikke så mye bilder når folk ble døpt, vi var for opptatt med å kaste vannballonger haha.

 

 

 

NÅ har Russetiden ENDELIG startet! Har allerede gjort rundt 4-5-6 Russeknuter eller noe sånt!

 

- Sookie ~

RUSSETID!

HAH! Da var det endelig min tur til å bli Russ! Selvom jeg går bare 2 året, så har jeg gått 3 år VGS! ( 2 år i 1 klasse, pga linjebytte)
Russebuksa er klar til å kastes på, og lua blir klar om noen dager!


Kommer vel mer oppdatering etterhvert!

 

Kos dere som er Russ, og for dere andre... WATCH OUT, hahaha.

 

Klassen! <3

Bloggvurdering av min blogg

Karine snuppa, har vurdert min blogg!

Trykk Her for å se innlegget!

 

Søta ;*

Dag 6 - Antrekket ditt idag.

Jeg er egentlig ikke noe særlig fan av å legge ut Outfit bilder, derfor kommer dette innlegge så UTROLIG sent!

Men jeg vil bare hoppe videre til neste utfordring.

 

Outfite mitt idag eeeeeer....

 

En Chill genser og Nattbukseeee.. Ja jeg vet det er langt utpå ettermiddagen, men so?

 

Dessuten er jeg syk, buhu. Heahe.

 

Og jeg la egentlig ikke merke til før bilde ble tatt at jeg har bare striper på meg..

 

Loff over og UT!

 

- Sookie ~

Dag 5 - Noe du savner!

Jeg savner MYE!

Gamle Gode Venner og kontakten vi hadde som var så god og så klart Bestevennen min.

 



I love you.

 

 

 

I miss the GOOD old times <3


Dag 4 - Noe du gruer deg til - Forsinkelse!

Vel, jeg kommer egentlig ikke på noe som jeg gruer meg til..

For jeg glemmer det som regel av, eller lar bare være å tenke på det.

Og akkurat nå har jeg helt sikker glemt det.

 

Så da kan jeg vel egentlig bare hoppe videre til Dag 5.

 




Dag 3 - Parfymene dine.

Nr 1! Bruno Banani - Made for Women.

 

Morgan!

 

Bruno Banani - Magic Woman.


Bruno Banani - ? 

 

Jeg elsker Bruno Banani! 

Helt hekta, de dufter så utrolig godt. Syns jeg da hvertfall.

 

- Liker du Bruno Banani?

 

Loff over og UT!

- Sookie ~ 

Dag 2 - Dine 3 yndlingssanger akkurat nå

Hmmm..

Litt vanskelig å velge egentlig.

Men for øyeblikket må det vel bli disse 3!

 

Atle Pettersen - Save me.

 

The Fray - How to save a Life.

 

Simple Plan - Summer Paradise.

 

- Liker dere noen av disse sangene?

 

Loff over og UT!

 

- Sookie ~

Dag 1 - Et bilde av deg for 1 år siden!

Jah. Hadde fotoshoot i fjøsen til Ann-Therese i fjor sommer en gang :3

 

Fun Fun.

 

Loff over og UT!

- Sookie ~

30 dagers Utfordring!

Siden jeg har litt vansker for å ha noe å blogge om, så hvorfor ikke ta en 30 dagers utfordring?

 

Henriette hadde en veldig grei en som jeg tenkte å prøve ut.

 

Her er utfordringen: 

Dag 1 - Et bilde av deg for 1 år siden

Dag 2 - Dine 3 yndlingssanger akkurat nå

Dag 3 - Parfymene dine

Dag 4 - Noe du gruer deg til

Dag 5 - Noe du savner

Dag 6 - Antrekket ditt i dag

Dag 7 - Hva har du i sminkepungen?

Dag 8 - Mobilen din

Dag 9 - Din verste uvane

Dag 10 - Rommet ditt

Dag 11 - Et bilde fra i dag

Dag 12 - Noe du gleder deg til, og hvorfor

Dag 13 - Ti ting du ønsker deg

Dag 14 - Et bilde av deg når du var liten

Dag 15 - En artist du liker (jente)

Dag 16 - En artist du liker (gutt)

Dag 17 - Et bilde av håndskriften din

Dag 18 - Et sted du vil til akkurat nå

Dag 19 - Et bilde av deg selv i dag

Dag 20 - Favoritt serie(r)

Dag 21 - Et bilde av deg selv for 3 år siden.

Dag 22 - Ti ting om deg selv

Dag 23 - Noe du ikke forlater huset uten

Dag 24 - En matrett du elsker

Dag 25 - Dine favoritt sko, kjoler og jakker

Dag 26 - En ferie du vil på igjen

Dag 27 - En sang som får deg til å gråte

Dag 28 - Noe du er redd for

Dag 29 - Hva har du som bakgrunnsbilde på dataen din?

Dag 30 - En ting du aldri skal gjøre

 

- Hva syns du?

- Noe du vil prøve?

 

Loff over og UT!

- Sookie ~

Babybesøk!

Idag fikk klassen vår Babybesøk!

Vi går jo Barn og Ungdoms linja så det var kanskje ikke så lurt,haha.

En del av oss i klassen ble skikkelig babysyke!

 

Naaaw!

 

Loff over og UT!

 

- Sookie ~

Morsdag!

HAPPY MOTHERSDAY TO EVERY MOTHER OUT THERE!

 

Da er det snart på tide for meg å pakke sammen, og dra tilbake til Hybelen på Stokmarknes.

Men heldigvis kommer jeg tilbake hjem igjen på Tirsdag! Siden det er praksis i 6 uker + alle feriene vi skal ha, så jeg er ikke tilbake på hybelen før i April! Lykke!

 

Kakespising!

 

Blomster mamma fikk av Pappa og kort, Teboks, og Hengende hjerte pynt og en duk ( som ikke er avbildet her ) fikk hun fra oss barna!

 

Glad i deg Mamma!

 

Loff over og UT!

 

- Sookie ~

Middag for 9!

Siden det er Morsdag idag! ( Gratulerer med Morsdagen til alle mødre der ute! ) Så fant Mamma ut at vi skulle ut å spise IGÅR, før vi skulle i bursdag til min Gudfar <3

Så da inviterte vi med oss noen gode venner på Palermo for å spise Pizza!

Du kan tro jeg ble mett ja!

 

 

 

 

 



 

 

- Har dere spist ute i det siste?

 

Loff over og UT!

 

- Sookie ~

Valentins kort!

Imorgen og på Torsdag får vi besøk fra noen 1 års elever, som kanskje skal gå BUA til neste år, så da har vi i klassen planlagt hva vi skal gjøre og slikt.

 

Og jeg har da laget Valentinskort sammen med 3 koselige jenter. Så nå kan bare ungdommene komme og kose seg!

 


Aleksandra sitt, Mitt, Celine sitt, Sara sitt og Mitt igjen. <3

 

Vi er super flinke eller hva?

 

- Liker du Valentines day?

 

Loff over og UT!

 

- Sookie ~

Makramé

Wiiii, idag på skolen gjorde vi mye gøy!
Først ble vi delt i 2 grupper, der vi skulle finne en lek vi skulle leke og da forklare reglene for den andre gruppa og omvendt igjen for dem.

Vår gruppe lekte Morderen i mørket, kjempe gøy og da gjelder det å være observant!

Den andre gruppa  valgte leke  Fot. Der meningen er å strekke den foten som blir valgt, til den andre personen, til slutt blir det så vanskelig og nå den andre personen at man bare faller ut av leken, haha.

 

Og nå har  vi lært oss Makramé! Ann-Therese er en super lærer! 

Min, heahe!

 

- Kan du Makramé ?

 

Loff over og UT!

 

- Sookie ~
 

€ Meanings.

Bilder som jeg liker VELDIG godt! 


 

 

 

 

 

 

 

- Google.

 

- Vad Tycks?

 

Loff over og UT!

 

- Sookie ~

Hæj.

Ja, da var skolen godt i gang igjen! Har allerede hatt Terminprøve eller prøve eksamen i Programfagene våre.

Jeg er ikke så flink til og oppdatere her, men som sagt, jeg blogger når jeg har tid og lyst.

Nå har jeg da ikke blogget siden nyttår, men det er ikke så veldig mye og si egentlig.

 

Men det jeg kan si er at Igår dro jeg og noen venninner på en dagstur til Kabelvåg!
Og der koste vi oss godt.

 

Hadde det ikke vært for at en kompis av meg var syk, så hadde jeg kunne møtt han i Svolvær! Du er teit som er SYK :c

Men God Bedring <3 haha.

 

Vi tok værtfall 1 bilde fra turen av oss.

 

Haha, Fine? Jedda!

 

- Har dere tatt noen Spontan turer i det siste?

 

Loff over og UT!

 

- Sookie ~
 

HAPPY NEW YEAR.

Nyttårs- Besøk hele kvelden! Kjempe koselig!
Håper virkelig dette året blir MYE bedre enn det forrige.. Jeg takler ikke stort mer sorg nå.
Så jeg vil fokusere mest mulig på positive og hyggelige ting fremover. 



Kenneth, Thomas og Meg :3



Retard (a)

 



Maya Snuppi!



Voksen prat ;3

 



Kenneth er flink, og ALLE følger med, haha.

 

SÅ uskyldig, liksom.

Kjempe koselig besøk hos Hilde og Jan Thore!

Vi var også en tur innom min Gudfar, men ingen bilder der fra.

SÅ, på slutten dro vi til Mona, for å skyte opp rakettene våre.


















HAPPY NEW YEAR EVERYBODY!


- Hvordan var din nyttårs aften?
- Har du noen nyttårs- forsetter?


Loff over og UT!

 

- Sookie ~

 

Juletider.

I stede for å blogge så mye om Juleferien min, så har jeg heller nytet den mest mulig.

Så først nå etter nyttår, kommer bildene fra julaften og så videre.

 

Familien min har ikke gjort så veldig mye i julen, vi gjør vel det samme hvert år.
Vi spiser middag sammen med besteforeldrene mine, har hatt julebesøk, vært på julebesøk etc.

 

Julepuuus.



Juletreet vårt.

 

 

 



Dette var da vår jul, ble ikke så mange bilder siden vi var så opptatte av å lese opp gavene, haha.

 


- Hvordan var din jul?

Loff over og UT!

 

- Sookie ~




 

Juletreeee.

Hahaha, igår hentet vi juletreet vårt på hytta vår!

Siden det fortsatt er veldig begrenset med snø her hos oss, så var det faktisk mulig og hente et juletree på hytte tomta vår!
Jeg bare pekte på et tre som jeg syns var bra, og det tok vi, Hihihi.

 

 

 

 

 



Hahaha, ikke lett å få med kusina på et bilde nei. Jeg angrep henne nesten (a)

Tante og Pappa som hugger ned treet MITT, hahah.

- Har dere hentet Juletre allerede?

- Gleder du deg til Julaften?

Loff over og UT! 

- Sookie ~ 

Les mer i arkivet » Oktober 2012 » August 2012 » Juli 2012
hits