Hvil i Fred.

Hvorfor.

Det er det eneste spørsmålet.. Hvorfor?

Hvorfor måtte han gjøre det? Hvorfor alle disse ungdommene?

Hvorfor min bestevenn?

 

Det hele startet da kusina mi kom til oss forrige fredag, og ba oss sette på nyhetene pga bombingen..

noen minutter etterpå, fikk jeg en melding fra Henrik, at han var på Utøya og ble beskutt og at han va glad i meg.

Jeg fikk panikk og ville først ikke tro på dette, og sa at jeg kunne ikke tro det! at det ikke var noe gøy å få en slik melding som jeg tolket som en farvel melding, men han sa at  det var nødvendig for han og det skjønner jeg nå.

Jeg var så opphengt i å få vite hva som skjedde med dem.. at jeg fikk ikke sagt til han hvor mye jeg er glad i han og! Jeg er ikke sikker på om han fikk lest den meldingen..

Den siste meldingen jeg fikk fra han var 25 minutter før gjerningsmannen ble pågrepet, og Henrik forklarte at han var sammen med andre folk og satt i skjul. Så jeg tenkte at han kom til å overleve, at han var okei.. men han var ikke noe sted å finne.

Jeg gråt flere dager i strekk.. var utslitt og redd.

men jeg ba hver kveld om at han skulle komme hjem i god behold. Men mine bønner ble nok ikke hørt nei.

Etter hvert ble jeg nesten vandt til tanken på at han kanskje ikke kom hjem igjen, uansett hvor hardt det faktisk er å si dette. Men igår fikk vi bekreftet at han ikke lenger var med oss, da gikk verden i knas. 

Jeg måtte gå meg en lang tur bare for å tenke.. tenke på alle de gode minnene vi hadde sammen. Jeg vet det ikke er så mange som jeg skulle ønske. Jeg hadde gledet meg til vårt siste år på skole sammen. 

Det blir det ikke lengre, og jeg kjenner at det stikker i brystet mitt når jeg tenker på at ikke noe at dette vil skje, at jeg ikke får se deg igjen.

Det er hardt, tøft og veldig vanskelig.

Jeg kjenner for øyeblikket at hjertet mitt er i halsen og at tårene presser på.







Henrik.. jeg er så ufattelig glad i deg.

Jeg savner deg kjempe mye.

Du var den storebroren jeg aldri fikk, men samtidig hadde og jeg er evig takknemmelig for at jeg fikk kjenne deg disse 6-7-8 årene. Det betyr masse for meg. Du betyr masse masse for meg og mange andre.

Du var der for meg når jeg hadde det tøft, og jeg prøvde så godt å gjøre gjengjeld. Men du var alltid mye bedre enn meg.

Du forsto alt! du hadde samme humor som meg, og likte det meste med alle.

Jeg skulle bare ønske at jeg var synsk.. slik at jeg kunne advare alle dere som nå er borte for oss, om at dette ville bli en katastrofe.

 

Ord blir så fattige..

Jeg kunne gjerne bablet videre om alt mulig, men det er så mye som ikke en gang ord kan beskrive.

 



Bestevenn Henrik, alltid.

 

Jeg elsker deg Bestevenn <3

Hvil i fred, så sees vi snart igjen.

 

2 kommentarer

Stina Karoline

30.07.2011 kl.19:55

Kondolerer :/

Ann Therese

31.07.2011 kl.18:29

Hvil i fred Henrik :'( <3

Skriv en ny kommentar

Sookie ~

Sookie ~

23, Andøy

Rar men livlig Jente på 23 år, blogger om det som faller meg inn i hverdagen.

Kategorier

Arkiv

hits