Novelle skrevet av Ingrid L. Stenseth. '' Kjære Amanda''

Venninnen min har skrevet mye bra det siste, og nå hadde hun fått skrevet nok til dette!

Jeg satt med tårer i øynene og hjertet banket i spenning.

For min del vil jeg gjerne lese mer slikt! Det er gripende. Kan ikke vente til Ingrid får skrevet mer slikt.


 

Kjære Amanda. 

 

Mamma og pappa krangler igjen. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre lenger. Først krangler de, og etterpå er det jeg som må gjennomgå. Hva vil de at jeg skal gjøre? Rømme hjemmefra? Jeg er så lei, så redd for at de plutselig bestemmer seg for å skille seg og jeg må være med mamma til en vilt fremmed by, når det for det første er pappa som er den som er snill og forståelsesfull, og fordi jeg vet at han kommer til å beholde huset. Jeg er uansett femten nå. De kan ikke bestemme det uten at jeg kan få en stemme i saken. Det er tross alt meg det gjelder om de skal skille seg.Jeg savner deg så fælt, Amanda. Jeg tenker på deg hver dag, og i går kveld tente jeg hjertelyset på graven din. Det hjertelyset, husker du, da vi var på ferie i Oslo sammen med tante Anna, og vi var på den messa? Selv om du har vært borte i et halvt år allerede er det fortsatt rart at du ikke er her hos oss.Mamma og pappa er ikke så veldig forståelsesfulle i denne tiden. De begynte å krangle i går ved frokostbordet, og da jeg sa jeg var ferdig og begynte å ordne med oppvasken, slengte mamma fatet ned i gulvet så det knuste, og pappa ble sittende og se ned i bakken. Han sa ingenting til meg. Jeg orket ikke stillheten mer, så jeg slapp alt jeg hadde i hendene og løp opp på rommet. Da jeg løp forbi baderomsdøra, slengte mamma døren opp så den gikk rett i ansiktet på meg. Hun fortsatte likevel uten å i det minste se på meg. Sikkert ned i kjelleren for å drikke, for det ble nemlig ingen flere måltider i går. Ting er så vanskelig. Jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde deg å rømme til.

 

 Hilsen Klara.

 

 

Jeg la fra meg dagboka med tårer i øynene og reiste meg fra senga før jeg tok på klærne som jeg hadde slengt over den hvite stolen som stod ved senga mi. Jeg ble vel nødt til å gå ned. Magen murret av sult etter den kjipe frokosten fra i går, jeg hadde verken vært nede siden da, og aller minst spist.Da jeg kom ned trappa var alt stille, og det var ingen å se noen sted. Mamma lå sikkert i senga, og pappa lå nok på sofaen i kjelleren, eller omvendt. Mamma drakk mest. Etterpå pleide hun å slå meg. Da pleide pappa å holde meg inntil seg og si at alt ble okei igjen. Han torde ikke å gjøre noe, og aller minst forlate mamma. Hun kunne være i posisjon til å drepe for alt vi visste.Jeg bannet over at jeg ikke hadde søsken før jeg gikk inn på kjøkkenet og smurte meg en brødskive med brunost som jeg helte i meg imens jeg dro på meg jakken min og gikk ut i snøen, før jeg videre trasket mot kirkegården med en liten pose med noen ting jeg skulle sette på graven til Amanda. Det var ikke så langt å gå, gravplassen lå like borti gata vår. Jeg gikk langs benkene der gamle mennesker pleide å sitte om sommeren og se på gravene til sine kjære som var gått bort sikkert år før jeg satt her og sørget. Tanken gjorde meg så trist. Jeg kom aldri til å finne en som hadde meg kjær. Det pleide mamma å si når hun var full. Jeg gikk langs gravrekken til jeg fant nummer 26, Amanda Torsteinsens grav. Hun hadde vært så heldig i sitt korte liv. Foreldre som elsket hverandre uten forbehold, og tre søsken. I tillegg hadde de hatt en hestegård. De orket ikke hestene lenger etter at hun forlot, så de gav seg og kjøpte et lite hus borti gata vår, så de var nærmere sin kjære Amanda. Storebroren hennes pleide å være her da jeg kom for å ordne. Han hadde vært her i går da jeg tente lys på graven hennes. Jeg hadde ikke fortalt noen, og aller minst ham om hva som foregikk hjemme, og i går var ikke et unntak. Vi ordnet bare hver våre ting og ble stående en stund sammen og tenke før jeg brast ut i gråt og han la armene rundt meg for å trøste, sånn som han pleide.Jeg hadde vært forelsket i ham for lenge siden. Og jeg mener, han var utrolig kjekk og hyggelig og høflig, men jeg kunne ikke være kjæreste og lykkelig sammen med min beste venninnes storebror, og aller minst når hun hadde vært død i bare et halvt år. Det funket bare ikke.

 

 

 

Kjære Amanda.

 

Jeg har bestemt meg for å rømme hjemmefra. Jeg drar ikke langt, for jeg må besøke deg hver dag. Sikkert et stykke ut i skogen. Det er snart jul igjen, i jula er det ekstra mye samvær med mamma og pappa, og det orker jeg ikke etter helvetet som har utspilt seg i det siste. Julaften er i neste uke. Jeg lover, du skal få noe du ønsket deg. Jeg har lite penger, men jeg skal se hva jeg kan gjøre.Jeg husker i alle fall de moralske ønskene dine. Vi skulle være bestevenninner for alltid, sa du. Vi skal alltid være det, det skal aldri i livet forandre seg selv om du er borte. Du er ikke helt borte ennå, ikke for meg.Mamma var i altfor godt humør da jeg kom hjem fra kirkegården i dag, så jeg ble sittende oppe på rommet på senga mi med angst. Pappa hadde banket på og bedt om å få komme inn for å snakke med meg, men jeg hadde lukket ørene og dratt kommoden foran døren. Ikke faen. Her har de gått og behandlet meg som dritt i flere uker, og så forventer pappa at jeg skal kaste meg lykkelig i armene hans og at jeg skal ramse opp alle problemene mine. Det som er det største problemet for oss alle i fellesskap er at jeg ikke stoler på noen av dem lenger. Jeg tror pappa ropte at de skal slutte å krangle da han stod utenfor døra mi, men jeg hørte ikke så godt igjennom musikken jeg satte på høyttalerne på høyeste nivå. Jeg tror ikke på at de noensinne vil gi seg med kranglingen.I kveld pakker jeg sekken og rømmer. Jeg vet det er utrolig mørkt om natten og at det ikke er lys der ute i skogen, men jeg gjør det for meg selv. Og for deg. Og for mamma og pappa. Litt bekymring er sunt. (Hvis de i det hele tatt bryr seg.)

 

 Hilsen Klara.

 

 

Jeg lukket boka for andre gang i dag. Jeg hadde tre dagbøker skrevet ut av brev til Amanda, selv om hun ikke kunne svare på dem. Noen ganger leser jeg dem opp for henne. Da pleier jeg å bli skikkelig trist, for jeg vet at hun aldri kan svare meg. Alle problemene jeg bar på, de var vanskelige. Den store sekken jeg hadde hentet på loftet var ferdigpakket. Jeg ventet bare til klokka ble litt mer. Da ville mamma og pappa gå og legge seg, og da skulle jeg gå ned og snike meg ut. Jeg ville gå glipp av jula i år om mamma ikke fant meg og banket meg til døde før. Da klokka ble elleve ble det slutt på lyder nede, og jeg løp det stilleste jeg kunne ned trappa, kikket fort inn i stua og kjøkkenet og dro på meg ytterklærne før jeg slengte sekken på ryggen og løp ut i kulda imens jeg knuget dagboka inntil meg. Jeg løp helt til jeg kom til kirkegården. Flere lys var tent på flere graver, og jeg møtte folk da jeg gikk bortover mot graven til Amanda. Jeg satte meg ned der. Snøen begynte sakte å dale da jeg tok frem boka og begynte å lese høyt det siste brevet til henne. Da jeg var ferdig, hørte jeg subbing i snøen bak meg. Da hadde det begynt å snø for alvor. Jeg tenkte på sekken jeg hadde slengt innunder en gran der jeg og Amanda hadde sittet og lekt da vi var småbarn. Om den som stod bak meg hadde sett sekken og lurte på hva jeg skulle. Like etter satte noen seg ned ved siden av meg på den snødekte bakken. Mennesket dro av seg votten og tørket vekk en tåre som gled nedover det røde kinnet mitt. Det var Kristian, storebroren til Amanda. Jeg snudde meg og så på ham. Han smilte trist til meg før han klemte meg hardt inntil seg. -Har du det vanskelig, Klara? spurte han.Det var ingen noensinne som hadde stilt meg det spørsmålet. Jeg begynte å hikste ned i skulderen hans. Han strøk meg trøstende over ryggen. -Jeg ante ikke at du slet sånn. Men du bør ikke rømme fra foreldrene dine, for de vil det beste for deg.-Ikke vær en sånn positiv en du også, ropte jeg og rev meg ut av armene hans før jeg dro frem sekken fra under grana. -Du aner ikke hvor mye jeg har slitt og strevd det siste halve året! Først mistet jeg bestevenninnen min, den eneste som noensinne har brydd seg om meg, og så begynner mamma å utøve vold! Ikke faen om jeg blir igjen her hos dem. Nå skal jeg bo ute i skogen til over jula, så får de bare ha det så bra. Jeg dro lua over ørene og strente rasende mot enden av gravrekka uten å se meg tilbake, uten engang å se på graven til Amanda. 

 

 

 

Kjære Amanda.

 

Det er så kaldt og mørkt, og fingrene mine er så frosne at jeg nesten ikke klarer å skrive. Jeg kranglet med broren din isted. Vi er nesten som mamma og pappa, utenom all volden. Jeg lurer forresten på om de leter etter meg, men jeg tviler. Tenk at jeg faktisk tenkte tanken. Jeg vet at Kristian mente det godt uansett, men jeg orker ikke positive synsvinkler på livet mitt når alt er så vanskelig og ingen forstår. Da kan det sikkert heller hende at jeg dør, og da vet jeg at vi likevel kan være sammen for alltid.Jeg vet ikke hva mer jeg kan skrive. Det begynner å bli så kaldt, og jeg tror jeg hører lyder. Vinterstormen er kommet over skogen, og nå når jeg skriver holder boka på å fly ut av hendene mine. Kanskje jeg bør sette opp teltet snart. 

 

Hilsen Klara.

 

 

Jeg reiste meg og la boka så forsiktig jeg kunne ned i sekken. Så begynte jeg å dra teltet ut av teltposen. Jeg vet at man ikke bør telte i skogen alene, og aller minst rett før jul under en snøstorm, og at jeg heller burde ha bygd en hytte, men det var uansett for sent, så jeg trakk på skuldrene og fortsatte teltoppsettingen.Jeg måtte gjenta prosessen fem ganger før teltet var sånn noenlunde satt opp sånn som det skulle. Den iskalde vinden pisket det lange, kullsvarte håret mitt inn i ansiktet mitt, og fingrene var så kalde at det var vanskelig å bøye dem. Jeg var en rømling i ferd med  å fryse i hjel, med voldelige foreldre og en bestevenninne som var død. Livet var ikke akkurat en dans på roser, og om jeg ikke overlevde dette, gav jeg blaffen. Hva kunne forbedre seg uansett?Jeg dyttet inn sekken og krøp etter inn i teltet før jeg dro opp en oljelampe jeg hadde hentet i kjelleren etter oldeforeldrene mine. Utrolig nok hadde jeg vært så heldig å få mormor til å lære meg hvordan man brukte den. Det ble lyst inne i teltet, og jeg lukket teltåpningen og la meg inni soveposen før jeg dro frem dagbøkene og leste de første innleggene fra bare noen dager etter at Amanda dro fra meg. Jeg hadde gjort det for å bearbeide litt av sorgen, selv om pappa var der for meg hele tiden. Like etter begynte han og mamma å krangle, og etter det hadde det vært dårlig omsorg. Derfor satt jeg i skogen og gråt over Amanda akkurat i dette øyeblikk. Gråten min ble fort til en iskald klump i magen da jeg hørte at noen gikk på utsiden av teltet. Like etter skrapet noen på teltdøren. -Klara? spurte noen med en stemme fylt av bekymring.-Kristian, pustet jeg ut og kastet meg frem for å åpne teltet for ham. Like etter satt vi begge der inne og så forlegne ned i bakken. Til slutt så han opp på meg. -Jeg tror jeg innså at du hadde rett, derfor er jeg her akkurat nå. -Endelig noen som tror meg, mumlet jeg og lente meg snufsende mot ham. Han la en trøstende arm rundt meg. -Jeg forstår at du rømmer, men er det ikke bedre å søke ly hos oss til foreldrene dine blir bekymret?-Nei, for det er det første stedet de vil gå. Her vil de aldri finne på å lete. Jeg kjente kulden komme tilbake til kroppen, og jeg satt og hakket tenner. Vintrene hadde aldri vært så kalde som denne var. Og med tanke på stormen som bet i teltet og i trærne rundt meg ble det heller ikke bedre. -Du er helt blå på leppene, sa Kristian lavt før han bøyde seg frem og kysset dem forsiktig. Det var da leppene våre møttes at varmen kom helt tilbake til kroppen min. Hva tenkte jeg på? Jeg kom aldri til å fryse i hjel her ute om jeg hadde Kristian. -Takk, hvisket jeg.-Takk for hva? spurte han og smilte. -For at du tror meg og for at du er her sammen med meg. En tåre dryppet fra øyenvippene mine. Han smilte og klemte meg. -Selvfølgelig er jeg her for deg. Det virker veldig naturlig. Jeg hutret igjen. -Jeg må vise deg noe, sa jeg og dro frem den aller første dagboka og leste høyt det første innlegget for ham, bare dager etter at søsteren hans hadde gått bort. Tårene dukket opp i øynene hans. -Du har vel også skrevet begravelsestalen hennes der?Jeg nikket. -Jeg savner henne så grusomt, hulket jeg. Han la armene rundt meg igjen, og vi ble sittende og gråte inni teltet sammen.

 

 

 

Kjære Amanda.

 

Jeg må nesten le, for dette er sinnsykt ironisk. Husker du den gangen vi var ute sammen med Kristian, og jeg hvisket til deg at jeg var forelsket i ham? Det var da du sa at jeg aldri måtte bli kjæreste med ham, for han var en umotbydelig dust. Men nå er vi kjærester. Jeg har fått knyttet bedre bånd til dere begge i løpet av livet mitt.Han gikk for en halvtimes tid siden, og nå er jeg helt alene. Vinden har stoppet, men snøen laver ned, teltåpningen er helt dekket av snø. Og det er så kaldt selv om jeg ligger i soveposen, og jeg har to ullgensere, to jakker og en vanlig, tykk hettegenser på meg. Jeg fryser så fælt, og jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre. En del av meg har lyst til å dra til Kristian, en annen del vil hjem til sengen min, og den siste har lyst til å dø. Men for det første er det så mørkt ute, og jeg finner ikke veien ut herfra uten lys. Oljelampa holder heller ikke lenger enn til halvveien. Jeg orker ikke mer. Nå vil jeg bare bort herfra. Rømme til et bedre sted. Alene eller sammen med noen, jeg er ikke redd. Kanskje litt redd for å dø. Hva om jeg fryser i hjel og Kristian kommer og finner meg i morgen tidlig? Han vil bli helt ute av seg. Jeg håper jeg i alle fall får graven min ved siden av din, da.Jeg gjorde en feilberegning. Det er julaften i overmorgen, på mandag. Greit nok at det er neste uke, men jeg trodde det var lenger til. Nå er jeg nødt til å legge meg før jeg omkommer i kulda. God natt, Amanda. 

 

 Hilsen Klara.

 

 

 Været neste morgen var akseptabelt. Jeg våknet da det fortsatt var mørkt, og ble sittende og lese i en bok jeg har tatt med meg med oljelampen brennende litt unna. Det var ikke like kaldt nå, på lille julaften, som det hadde vært i går kveld. Jeg lurte på om Kristian tenkte seg hit i dag. Tankene vandret videre til Kristian og kysset i går. Tenk at vi kysset, etter at jeg hadde vært forelsket i ham så lenge. Jeg la fra meg boka jeg leste i og tok frem matpakken fra sekken før jeg tok av meg en av jakkene. Jeg frøs ikke lenger. Jeg hadde mistet kontroll over tiden ettersom klokka mi typisk nok hadde stoppet i løpet av natten, og fordi mamma hadde slengt telefonen min i baderomsgulvet da hun fikk et raserianfall for noen uker siden, så hadde jeg ingen digital heller. Jeg lurte på om jeg skulle gå og besøke Amanda, men jeg ombestemte meg like etter. Hva om foreldrene mine var der? Jeg kunne ikke ta sjansen på det. Jeg torde rett og slett ikke, ellers var det rett tilbake til helvete. Jeg fikk tårer i øynene igjen. Jeg fikk ikke engang besøke min beste venninnes grav uten at foreldrene mine skulle ødelegge for meg og det som skulle være resten av livet mitt. Kanskje jeg burde rømme lenger av gårde når jeg ikke kunne det. Grunnen til at jeg ikke dro lenger, var fordi jeg ville besøke Amanda hver dag. Nå gav det ingen mening, jeg kunne like gjerne dra videre, hvis jeg hadde orket. Dessuten kunne jeg ikke si ifra til Kristian heller, for han måtte vite det om jeg reiste videre. Livet mitt hadde bare forverret seg etter at jeg rømte hjemmefra, men jeg hadde ikke det snev av dårlig samvittighet ovenfor mamma og pappa. Det var det siste jeg noensinne ville tenkt på.Jeg hørte med ett subbing igjennom snøen på utsiden av teltet igjen. Lyset hadde begynt å bre seg rundt teltet mitt, og jeg slukket oljelampa før Kristian børstet vekk snøen som dekket teltåpningen og kravlet inn til meg. -Du lever, sa han med et sjokkert uttrykk før han smilte ertende. -Jeg skjønte nok du ville overleve, sa han og bøyde seg frem for å kysse meg. Jeg kjente varmen bre seg igjennom kroppen igjen, og jeg ble rød i kinnene. -Hvordan har du det? spurte Kristian og slo seg ned ved siden av meg.-Jeg overlever, fleipet jeg før jeg alvorlig la ut tankene om at jeg ikke kunne dra til kirkegården fordi noen der ville kjenne meg igjen. Kristian ble også alvorlig. -Faren din ringte foreldrene mine i går kveld og lurte på hvor du var.-Han kan bare ha det så godt, mumlet jeg surt. -Han bryr seg egentlig ikke uansett om det ser sånn ut. Kristian så ut til at han skulle protestere, men han bet deg i seg, viss om at jeg kom til å bli rasende om han ble fornuftig igjen. Vi kjente hverandre godt nok til at han visste at jeg hatet når folk var fornuftig om noe de ikke visste filla om. Han bøyde seg heller frem og kysset meg før han begynte å lese de første brevene mine til Amanda imens jeg satte meg til rette for å skrive et nytt et.

 

 

Kjære Amanda.

 

Hadde du levd nå, hadde du drept meg. Kristian sitter her sammen med meg i teltet. Klokka er rundt tolv om formiddagen, og han forteller at pappa har ringt rundt for å lete etter meg. Akkurat nå sitter han og leser igjennom de første brevene jeg skrev til deg. Tårene renner nedover kinnene hans, og jeg selv er gråtkvalt. Jeg tør ikke si noe i frykt for å begynne å gråte igjen. Nå begynner det å bli kaldt igjen, og vi begge fryser. Dette begynner å gå på helsa løs. Om jeg overlever dette skal jeg angi meg selv til barnehjemmet. Jeg orker ikke at de skal få meg tilbake, mamma og pappa. Jeg lover, jeg skal leve for deg og det du ønsket, at jeg skulle få leve videre. Jeg husker du skrev det i brevet du hadde skrevet med det siste du hadde før kreften tok deg med bort fra oss alle. Og det andre ønsket, at jeg ikke måtte være sint på deg fordi du forlot meg, og at vi måtte være bestevenninner for alltid. Jeg lovet, det løftet er mitt livsmål. Jeg leste også opp brevet ditt i begravelsen din. Det er det tristeste jeg noensinne har gjort, men alle støttet meg så godt de kunne etterpå. Visste du forresten at du var min eneste venn inntil Kristian kom? Greit nok, jeg har hengt sammen med en jentegjeng på skolen etter at de trøstet meg, men det føles ut som om de går bak ryggen på meg hele tiden. Jeg orker bare ikke det. Dessuten vet jeg at gjenglederen hadde et godt øye til Kristian. Når vi begynner på skolen igjen i januar, er jeg alene for alltid, for da begynner jo Kristian på en annen skole. Jeg håper jeg kan bli med ham. Jeg vil være med ham når jeg ikke lenger har deg å ty til. Det tok sin tid, men jeg kan innse at du ikke er mer, du er allerede begynt å bli jord. Jeg husker blomsterkransen jeg hadde flettet og lagt om den blonde lokker-parykken som jeg husker du sa du ville begraves i. Det var den du likte aller best. Jeg husker vi diskuterte det. Jeg husker også at jeg ville barbere av meg alt håret, men du nektet meg, du ville ikke at jeg skulle være skallet nå som du også hadde mistet alt håret. En av oss skulle i alle fall ha langt hår.Du var vakker med eller uten, det vil jeg at du skal vite. Jeg er fortsatt glad i deg uansett hva som skjer.

 

Hilsen Klara.

 

 

Dagen gikk mot kveld. Kristian hadde vært sammen med meg hele dagen. Han fortalte at han ville heller tilbringe lille julaften sammen med meg siden jeg ikke fikk feiret jul sammen med hans familie i frykt for at jeg skulle bli oppdaget. Ingen av oss ville det, så vi var sammen denne dagen, bare vi to. Det føltes i alle fall bedre enn å være alene. Han selv hadde sagt til foreldrene at han skulle til kompisen, og så hadde han tatt skiene på beina og sust nedover til kirkegården, forbi og inn i skogen der jeg satt alene i teltet med frosten, frykten og sorgen. Han gjorde et enklere å leve under alt dette. Da klokka ble over elleve, ringte ham foreldrene og spurte om han kunen sove over hos kameraten. Moren sa nei, og han sa at det var greit, han skulle komme hjem om et øyeblikk. I stedet ble han sittende sammen med meg i teltet til klokka var over midnatt. Vi sovnet av i ett-tiden, og da jeg våknet i firetiden på julemorgenen sov Kristian så tungt, jeg klarte ikke å vekke ham. Jeg ville ha ham med til kirkegården, men jeg lot ham sove og tok oljelampa og gaven til Amanda og løp igjennom den mørke skogen til den gatelystopplyste kirkegården, der flere hundre lys var plantet på andres graver. Jeg fant frem til Amandas og satte meg på kne før jeg la fra meg oljelampa så den lyste opp gravstøtten. "Her hviler Amanda Torsteinsen, elsket av alle. 28. Juli 1997-29. Juli 2011."Jeg husket da jeg så gravstøtten for første gang. Dagen etter bursdagen hennes. Hun rakk akkurat å bli fjorten år gammel. En trøst var jo det, hun var glad etter alle gavene hun hadde fått, og de fineste ble begravd sammen med henne. Jeg hadde gitt henne gamle ting som vi hadde elsket da vi var små. Og så gav jeg henne et hjertesmykke med bilde av oss inni. Hun ble begravet i det.Jeg plantet julegaven min rett foran gravstøtten hennes, en rød rose og et kort som jeg la forsvarlig under en hjerteformet stein. Jeg hadde ikke skrevet annet enn "God jul, verdens beste Amanda. Jeg håper du har det bedre. Hilsen Klara." Jeg hadde ikke maktet å skrive mer.Kulden bet i kroppen min igjen før jeg tok opp oljelampa og løp inn i den svarte julemorgenskogen. Kristian lå i samme stilling som da jeg dro, da jeg kom inn og krøp meg inntil ham og sovnet i armene hans.

 

 

24. Desember 2011.

 

I natt ble et søkingteam sendt rundt Lavdalsbukta område på leting etter to forsvunne ungdommer. Da de kom inn i svartskogen fant de et telt med en utbrent oljelampe og begge ungdommene frosset ihjel. Det er antatt at gutten (15) har vært død siden to-tiden i natt, og jenta (14) frøs antakeligvis ihjel bare få timer før vi fant dem. Mer om saken kommer i løpet av uka.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Sookie ~

Sookie ~

23, Andøy

Rar men livlig Jente på 19 år, blogger om det som faller meg inn i hverdagen.

Kategorier

Arkiv

hits